e-verb

Norwegian Bokmål

Etymology

Compound of e (“the letter e, referring to the present-tense ending -er”) +‎ verb (“verb”), literally “e-verb”.

The first element refers to Nynorsk -er (“-er”), the characteristic present-tense ending of this verb class. The second element, verb (“verb”), is borrowed from Latin verbum (“word; verb”), ultimately from the Proto-Indo-European root *werh₁- (“to speak, say”).

Compare Norwegian Nynorsk e-verb (“e-verb”).

Pronunciation

  • IPA(key): /ˈeːˌʋærb/, [ˈeːˌʋæɾb]
  • Rhymes: -eːʋærb
  • Hyphenation: e-‧verb

Noun

e-verb n (definite singular e-verbet, indefinite plural e-verb or e-verber, definite plural e-verba or e-verbene)

  1. (grammar) weak verb of the e-class; especially in Nynorsk grammar, a weak verb taking -er (“-er”) in the present tense and normally a dental ending in the preterite and supine, such as kjøpe (“to buy”): kjøper, kjøpte, kjøpt
    «Kjøpe» er et e-verb på nynorsk: «kjøper – kjøpte – har kjøpt». ― “Kjøpe” is an e-verb in Nynorsk: “kjøper – kjøpte – har kjøpt”.
    • 2017 May 22, Redaksjonen, “Hva er forskjellen på et a-verb og et e-verb på nynorsk?”, in Riksmålsforbundet:
      E-verb bøyes med -er i presens og -d(e) / -t(e) i preteritum og perfektum
      E-verbs are conjugated with -er in the present and -d(e) / -t(e) in the preterite and perfect.

Usage notes

  • The term is especially common in descriptions of Nynorsk grammar. Nynorsk e-verb have -er in the present and normally -te or -de in the preterite.
  • The term is also used comparatively of corresponding weak verbs in Bokmål; many Nynorsk e-verbs are conjugated identically or nearly identically to their Bokmål counterparts.

Coordinate terms

References

Norwegian Nynorsk

Noun

e-verb n (definite singular e-verbet, indefinite plural e-verb, definite plural e-verba)

  1. (grammar) a weak verb forming its past tenses with a dental suffix
    Coordinate term: a-verb