påby

Norwegian Bokmål

Etymology

From på (“on, upon”) +‎ by (“to command, order”); compare Danish påbyde (“to command, order”).

Pronunciation

  • IPA(key): /ˈpoːˌbyː/
  • Rhymes: -yː
  • Hyphenation: på‧by

Verb

påby (imperative påby, present tense påbyr, passive påbys, simple past påbød or påbøy or påbydde, supine påbudt or påbydd, past participle påbudt or påbydd, present participle påbyende)

  1. (especially of an authority) to order, command, require, mandate; to make obligatory
    Synonyms: befale, pålegge
    Loven påbyr bruk av bilbelte. ― The law requires the use of seat belts.
    • (Can we date this quote?), Henrik Wergeland, Samlede Skrifter VII, page 426:
      paabudne, forældede troessætningers stavnsbaand
      the bondage of prescribed, outdated articles of faith
    • 1873, Henrik Ibsen, Kejser og Galilæer, page 437:
      jeg har allerede påbudt at de kejserlige billeder skal stilles til skue i lejren
      I have already ordered that the imperial images be put on display in the camp
    • 1943, Wilhelm Munthe, Boknåm, page 155:
      loven som påbyr at ett eksemplar av alt som trykkes skal avleveres
      the law which requires that one copy of everything printed be deposited
    • 2008, Wenche-Britt Hagabakken, Kjære Jonny Henriksen:
      kondomer burde vært påbudt ved internasjonal lov
      condoms ought to have been mandated by international law
    • 2010, Bernt Rougthvedt, Med penn og pistol:
      ha med seg påbudt utrustning for mobilisering
      bring the equipment required for mobilization
    • 2010, Ørnulf Hodne, Folkeskolen i folkeminnet:
      presten … kunne påby alle barn å møte opp
      the priest … could order all children to appear
    • 2004, Fredrik Skagen, En by som ingen ainnen:
      det var blitt påbudt å bruke sikkerhetsseler i bilenes forsete
      it had become mandatory to use seat belts in the front seats of cars
  2. (figuratively, of a condition, circumstance, or quality) to command, demand, or necessarily elicit
    en personlighet som påbyr respekt ― a personality that commands respect

Antonyms

  • forby (“to forbid, prohibit”)

References

Norwegian Nynorsk

Verb

påby (imperative påby, present tense påbyr, past tense påbaud or påbydde, past participle påbode or påbydd or påbydt)

  1. To require or obligate.

Alternative forms

Antonyms

Coordinate terms

  • påbod

References