sløyfe

Norwegian Bokmål

Etymology 1

Inherited from Danish sløjfe, from German Schleife, Schlaufe (older also Schläufe), from Middle High German slöufe, from Proto-West Germanic *slaupijā.

Noun

sløyfe f or m (definite singular sløyfa or sløyfen, indefinite plural sløyfer, definite plural sløyfene)

  1. a loop
  2. a bow (often decorative)
  3. a bow tie

Etymology 2

Inherited from Danish sløjfe, from Middle Low German sloifen, sleifen (“to raze, tear down”), itself borrowed from Middle High German sleifen, from Proto-West Germanic *slaipijan. Cognate with native Middle Low German slêpen, whence the Norwegian doublet slepe (“to drag”). Compare German schleifen and schleppen.

Verb

sløyfe (imperative sløyf, present tense sløyfer, passive sløyfes, simple past and past participle sløyfa or sløyfet, present participle sløyfende)

  1. to cut out, leave out, omit, skip
  2. to discontinue, drop (e.g. a plan)
    • Det var dessverre ikke seilvind i det hele tatt, så vi sløyfet planene om å komme til Viveiro for å møte opp med "Madame", og la kurs mot Ribadeo, ... Unfortunately there was no wind, so we dropped any plans of going all the way to Viveiro where "Madame" was heading, and plotted a course to Ribadeo ... (spellings corrected) [1]

References

Norwegian Nynorsk

Etymology

From Middle High German sloufe.

Noun

sløyfe f (definite singular sløyfa, indefinite plural sløyfer, definite plural sløyfene)

  1. a loop
  2. a bow (often decorative)
  3. a bow tie

References